Våren er her igjen

Hvitveisen er her. Nå gjelder det å forte seg og kjenne at våren er her, før den er over. Jeg vil så gjerne kjenne at jeg lever. Føler at jeg forter meg alt for mye. Hver vår tenker jeg på dette-litt mer for hvert år. Kanskje jeg skal sette meg ned og bare kjenne og se litt i morgen, på det vakre vårlyset og på hvitveisen. Hva er det egenlig jeg forter meg til? Hvor er det jeg skal? Hva er det som er så viktig hele tiden?